«Savner du å holde på med hest?»

Det er ikke så ofte at jeg er og ser på stevner lenger, men sist helg var jeg innom Grenland Ryttersportsklubbs elitestevne i sprang på Vallermyrene Rideanlegg.

Det var selvfølgelig kjempetrivelig å møte gamle kjente og få sett litt hest og hva som ellers rører seg på elitestevnene om dagen. Dette er en typisk situasjon hvor jeg blir spurt om jeg savner å holde på med hest.

Nå er det jo slik at jeg er hjemme i stallen annenhver helg. Både for å hjelpe gjengen der hjemme og fordi det er verdens beste avkobling. Med andre ord er jeg fortsatt involvert i hestesport selv om jeg ikke rir og konkurrerer lenger. Det er selve sprangridningen, alle timene, hver dag, hele året – som de lurer på om jeg savner.

Dette er også ofte et tema når jeg møter venninner som også har sluttet å ri. Med jevne mellomrom kommer vi inn på temaet. Savner vi det? Vi har holdt på med sporten i en grad som kan karakteriseres som toppidrett. Det har vært en så stor del av livene våre at vi til tider ikke har tenkt på eller gjort noe som helst annet. Og nå gjør vi det ikke lenger. «Utdanning er viktig» sa de.

Hvis noen spør meg om jeg savner å holde på med sprangridning, er svaret både ja og nei.

Nei, fordi den mengden med tid og penger man legger ned i det, kun for å ri i halvannet minutt, er helt enorm og krever at man nedprioriterer andre ting.

Ja, fordi det halvannet minuttet kan potensielt gi den beste følelse i verden. Jeg får faktisk klump i halsen av å tenke på det, og begynner å savne det med en gang. Ikke bare følelsen, men alt som hører med og som gjør at man kan oppnå det jeg definerer som den beste følelse i verden.

«Den følelsen» ble et populært uttrykk for noen år tilbake. Det har blitt brukt i det vide og det brede fordi det passer godt i mange situasjoner. Men jeg snakker om noe mye sterkere. «Godfølelsen» er et uttrykk som også blir brukt i mange settinger. Erik Bertrand Larsen bruker det i forhold til mental trening.

Det jeg sikter til mer spesifikt er det han kaller «den optimale prestasjonssituasjonen». Denne følelsen er nødvendigvis individuell og varier i forhold til hva man driver med. Som sprangrytter kan man oppnå denne følelsen inne på banen.

På forhånd har man gått banen og planlagt hvordan man skal ri – helst ned til hver minste detalj. Man varmer opp og går gjennom rutiner og forberedelser på avridningen. Så skjer det. Inne på sprangbanen. Fra startlinje til mållinje. En slags tilstand og et fokus hvor både du og hesten yter sitt beste. Det er en sånn type runde hvor man får den beste følelsen i verden.

Det er følelsen av at alt klaffer. Det er følelsen av at alt er så lett så lett. Det er følelsen av at det flyter. Det er følelsen av harmoni og rytme. Det er følelsen av et unikt samarbeid. Det er følelsen av å være i ett med hesten. Det er følelsen av en samarbeidspartner som gjør alt for deg. Det er følelsen av å være «på». Det er følelsen av at du kommer til å ri feilfritt. Det er følelsen av at du er skikkelig god. Det er følelsen av at i dag er det din dag. Det er mestringsfølelse.

Klumpen i halsen vokser. Jeg savner det.

Den følelsen man kan oppnå på hesteryggen inne på sprangbanen er for meg unik og den beste følelsen i verden. Hvordan i alle dager kunne jeg finne på å slutte?

IMG_0044

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s